Suchergebnisse

AbstractBoth civil society in China and research on Chinese civil society have developed profoundly over the last three decades. Research on Chinese civil society can be classified into two categories: a structure‐oriented approach and an agency‐oriented approach. Both approaches acknowledge the state's dominant position in restricting the political space for civil society engagement, but they differ in their understanding of state–civil society relations. A key concern within the structure‐oriented approach is to analyze how the autonomy of civil society organizations is shaped by their structural position vis‐à‐vis the state. Agency‐oriented scholars, on the other hand, reject the analytical focus on structural autonomy. Instead, they build on a more nuanced understanding of the authoritarian yet nonmonolithic context in China and analyze how civil society organizations develop specific strategies to be able to operate within their restricted political space. In particular, agency‐oriented scholars have analyzed two ways in which organizations exercise agency: by strategically developing formal or informal ties with state actors and by bringing their engagement into the public sphere to raise awareness and express their voice. What could be further developed in the agency‐oriented approach is, however, a deeper understanding of the political dimensions of civil society agency.

Barn og unge vokser i dag opp til et liv med klimakrise og miljøkrise. Dette må skolen forholde seg til, og lærerutdannere må reflektere over hvorvidt vi forbereder våre studenter godt nok til denne oppgaven. Denne artikkelen er en studie av innføringen av bærekraftdidaktikk i en større lærerutdanningsinstitusjon i Norge. Intervensjonen varte én uke og ble gjennomført innenfor rammene av eksisterende strukturer, prosesser og lokale ressurser. Vi utforsker hvilke muligheter, spenninger og hindringer som viser seg i intervensjonen med henblikk på å videreutvikle lærerutdanningen i møte med bære­kraftutfordringene. Analysene er særlig orientert mot å få fram studentstemmer, med et empirisk materiale som består av gruppeintervjuer, spørreundersøkelser og videopptak av gruppearbeid. Lærerstudentene som deltok måtte forholde seg til kompleksitet med hensyn til både tverrfaglighet og bærekraft. Autentisitet var også et anliggende som trådte fram. Noen av studentene stilte spørsmål ved hvorvidt det tverrfaglige arbeidet i intervensjonen reflekterte bærekraftundervisningen i dagens skole. Studien indikerer at i lærerutdanningsprogrammer som vil romme både tverrfaglighet og bærekraft, er det nødvendig med strukturelle endringer. Hvis lærerstudentene er blitt fortrolige med tverrfaglige tilnærminger, vil de også bedre være i stand til å møte kompleksiteten forbundet med bærekraft som et ontologisk, normativt og politiske anliggende. Vårt forsøk på å innføre bærekraftdidaktikk i våre lærerutdanningsprogrammer har ikke ført til betydelige endringer, og bærekraftdidaktikk er fortsatt et begrenset perspektiv i disse programmene. Men gitt utfordringene som global oppvarming og tap av biologisk mangfold representerer, er det behov for raskt å få på plass større endringer.