Suchergebnisse

Gjennom lydbåndintervjuene som Otto Blehr gjorde med Anna og Iver Kjelsaas i 1957, er et stykke levende muntlig historie fra Sørkedalen blitt bevart for ettertiden. Ved deres erindringer og felles hukommelse skapes nærhet til hverdagslivets store og små hendelser. Minnene strekker seg fra informantenes barndom i 1880-årene til midt på 1900-tallet. Vi blir vitne til ekteparets åpenhjertige fortellinger, preget av fortellerglede og fine minner om naboskap, gjestearbeidere og omreisende folk. I det tillitsfulle forhold som oppsto mellom informant og samler, ble eventuelle barrierer brutt. Fullstendig glemt var båndspilleren som tok opp hvert ord som ble sagt, noe også Iver kom til å reflektere over: Iver: Åssen går'e med meg som har prate så mye rart da! Je har vel itte nemt no'n ve' navn som kan bli i beita for? Anna: Å dem er daue alle sammen! Iver: Ja, det er ingen som huser no, kan nesten si hva som helst [ler]. Det var rart det skulle bli no'n opptegnelser etter det je hadde å si. Je huser jo litt a hvert. Fortielse er alene hva som skaper uforstand og avstand til erfaringene folk gjennom generasjoner har høstet. Ved formidling av lokalhistorien blir de ulike menneskeskjebner forseglet. De som er nevnt har ikke levd forgjeves, men har fått gi sine avtrykk. Av slit, samhold og festlige anledninger ble det utviklet et sosialt miljø, sammen og på tvers av yrkesutøvelsene den enkelte behersket. Motta Anna og Ivers invitt til å følge med på ferden tilbake til vår nære, men likevel så fjerne fortid