Kraftmangel i horisonten: Norsk klima-utenrikspolitikk fra konsensus til strid?
In: Internasjonal politikk, Band 80, Heft 1
ISSN: 1891-1757
Norsk klima-utenrikspolitikk har ligget ganske fast frem til i dag. På 2020-tallet, i det avgjørende tiåret for klimapolitikken, blir imidlertid den norske linjen utfordret. Det skyldes at en nasjonal forutsetning som hittil har vært Norges fremste styrke, nemlig det fornybare kraftsystemet, ikke lenger opplagt kan ivareta den samme funksjonen i norsk klima-utenrikspolitikk. Det fornybare kraftsystemet og en aktiv utenrikspolitikk for fleksible ordninger i internasjonalt klimasamarbeid har ivaretatt den norske legitimiteten. Fremover vil derimot kravene til hva klimapolitikken skal levere skjerpes kraftig, når elektrifisering og industriell omstilling skal bidra til å nå klimamålene. En energiomstilling som svarer til ambisjonsnivået i klimapolitikken, vil bety at klima-utenrikspolitikken må balansere flere hensyn enn tidligere. Ingenting ved klimapolitikken er lenger kun innenrikspolitikk.
Nordsjøen står overfor en storstilt havvindutbygging. Uavhengig av hva Norge gjør vil europeisk havvindsutbygging dreie Europa i retning av økt gjensidig avhengighet, både fysisk i form av grenseoverskridende infrastruktur, og regulatorisk, gjennom felles regler for salg av kraft over landegrenser. Jo mer omfattende det grønne skiftet blir, jo tydeligere blir det at norsk og europeisk energiomstilling henger sammen, og at denne gjensidig avhengige energiomstillingen er av de aller viktigste komponentene i Norge og andre staters klimapolitikk. Denne omstillingen trigger imidlertid sterke suverenitetsimpulser i mange norske politiske partier. En storstilt norsk havvindutbygging reiser kontroversielle spørsmål om finansiering, ilandføring og kabelforbindelser, som alle med betydelig sannsynlighet åpner for vanskelige politiske dragkamper. Energiomstilling er nå en helt nødvendig del av en videreutviklet norsk klima-utenrikspolitikk. Det innebærer en utenrikspolitikk som utfordrer norsk suverenitet i langt større grad enn tidligere. Det beveger norsk klima-utenrikspolitikk potensielt fra kontinuitet og konsensus til uenighet og strid.
Abstract in English:Power Shortage on the Horizon: Norwegian Climate Foreign Policy from Consensus to Conflict?Until recently, Norwegian climate foreign policy has been relatively consensual. In the 2020s – the decisive decade for climate politics – the Norwegian stance is however being challenged. This is because a national precondition that until now has been Norway's foremost strength, i.e., the renewable power system, can no longer uphold the same function in Norwegian climate foreign policy. The renewable power system and an active foreign policy emphasizing flexible mechanisms in international climate cooperation have preserved the legitimacy of Norwegian climate policies. However, in the future, climate policies will face dramatically sharpened demands, as reaching the climate goals will now also depend on electrification and industrial change. An energy transition that corresponds to the upgraded climate policy ambitions implies a climate foreign policy that needs to balance more concerns than in the past. There is now no element of climate policy that is domestic politics only.
The North Sea is facing a major offshore wind power expansion. Irrespective of what Norway decides, a European offshore expansion will move Europe towards greater mutual interdependence, both physically in terms of border-crossing infrastructure, and regulatory, through common rules and regulations for the sale of power across national borders. The more extensive the green energy transition becomes, the more obvious it is that Norwegian and European energy transitions are connected, and that this mutually interdependent energy transition constitutes one of the most important components of the climate policies of Norway and other states. This transition, however, triggers strong sovereignty impulses in many Norwegian political parties. A major Norwegian offshore wind power expansion raises controversial questions about financing, how and where to connect the wind parks to the grid, and subsea cable connections. There is a considerable likelihood that Norwegian offshore wind policy will be characterized by major political tugs-of-war. Energy transition is now a completely necessary part of the development of Norwegian climate foreign policy. This implies a foreign policy that challenges Norwegian sovereignty to a far greater extent than before, which potentially moves Norwegian climate foreign policy from continuity and consensus to disagreement and strife.
